www.norskboka.no

Ludvig Holberg

Erasmus Montanus (utdrag)

I dette utdraget møter vi Rasmus Berg som studerer ved universitetet og har skiftet navn til det latinske Erasmus Montanus. Bondesønnen har sendt brev på latin hjem til sine foreldre, enda han vet at de ikke forstår språket. Foruten Erasmus, som er kommet hjem, møter vi foreldrene, Jeppe og Nille, og broren Jacob.

SCENE 2

Montanus, Jacob

 

JACOB: (kysser på hånden og hilser sin broder): Velkommen hjem igjen, min latinske broder!

MONTANUS: Det er meg kjært å se deg, Jacob, men hva broderskapet angår, så er det noe som var godt i gamle dager, men nu kan det ikke så passe seg mer.

JACOB: Hvi så? Er du ikke min broder? .

MONTANUS: Det nekter jeg ikke, slyngel, at jeg jo er din broder ved fødselen. Men du må vite at du er ennu en bondedreng, og jeg en Philosophiæ Baccalaureus. Men hør, Jacob, hvordan lever min kjæreste og min svigerfar?

JACOB: Rett vel. De var her nylig og spurte hvor snart broder kom hjem.

MONTANUS: Nu broder igjen! Jeg sier det ikke av hofferdighet, Jacob, men det går profecto ikke an.

JACOB: Hva skal jeg da kalle broder?

MONTANUS: Du skal kalle meg Monsieur Montanus, ti så heter jeg i København.

JACOB: Kunne jeg bare komme det i hu. Var ikke det Monsieur Dromedarius?

MONTANUS: Kan du ikke høre? Jeg sier jo Monsieur Montanus.

JACOB: Monsør Montanus, Monsør Montanus.

MONTANUS: Ja det er rett, ti Montanus på latin er det samme som Berg på dansk.

JACOB: Kan ikke jeg også da hete Monsør Jacob Montanus?

MONTANUS: Når du har gått så lenge i skole som jeg og utstått dine Examina, så kan du også gi deg et latinsk navn. Men så lenge du er en bondedreng, må du la deg nøye med å hete rett og slett Jacob Berg. Men har du merket at min kjæreste har lengtet etter meg?

JACOB: Ja visst, hun har vært meget utålmodig over at du ble så lenge borte.

MONTANUS: Du må ei heller dutte meg, din tølper!

JACOB: Jeg ville si: Monsørens kjæreste har vært utålmodig, at du har blitt så lenge borte.

MONTANUS Ja, nu er jeg kommen, Jacob! Og det alene for hennes skyld. Men jeg blir her ikke særlig lenge, ti så snart vi har holdt bryllup, tar jeg henne med meg til København.

JACOB: Vil Monsøren da ikke ta meg med seg?

MONTANUS: Hva skulle du bestille der?

JACOB: Jeg ville se meg litt om i verden.

MONTANUS: Jeg ville ønske at du var 6 á 7 år yngre, så skulle jeg sette deg i latinskole, slik at du også kunne bli student.

JACOB: Nei, det var ikke godt.

MONTANUS: Hvi så?

JACOB: Jo, så ville våre foreldre komme rent til å betle.

MONTANUS: Hør, hvilke ord det kan ligge i den knekten.

JACOB: Ja, jeg er full av innfall. Hadde jeg studert, var jeg blitt en fandens skjelm.

MONTANUS: Meg er det sagt at du har et godt hode. Men hva ville du ellers bestille i København?

JACOB: Jeg ville så gjerne se det runde tårn, og klosteret der man gjør lerret.

MONTANUS: Ha, ha, ha! Nei, der bestilles annet på klosteret enn å gjøre lerret. Men har min svigerfar ellers så mange midler som det sies?

JACOB: Ja visst, Jeronimus er en rik gubbe. Han eier snart den tredje del av byen.

MONTANUS: Men har du hørt om han akter å gi noe utstyr med sin datter?

JACOB: Ja, jeg tror nok at han utstyrer henne vel. Besynderlig om han får høre Monsøren preke her en gang uti byen.

MONTANUS: Det blir intet av, jeg gjør meg ikke så gemen å preke her på landet. Jeg er ellers kun for å disputere.

JACOB: Jeg mente at det var mer å kunne preke.

MONTANUS: Vet du vel hva det er å disputere?

JACOB: Ja visst, jeg disputerer hver dag her i huset med pikene, men jeg vinner intet derved.

MONTANUS: Ja, sådanne slags disputaser har vi nok av.

JACOB: Hva er det da Monsøren disputerer om?

MONTANUS: Jeg disputerer om viktige og lærde saker, for eksempel om englene er skapt før menneskene, om jorden er rund eller oval, om måne, sol og stjerner, deres størrelse og distanse fra jorden, og annet desslike.

JACOB: Nei, derom disputerer jeg ikke, for det er noe som ikke angår meg. Når jeg bare kan få folkene til å arbeide, må de gjerne si for meg at jorden er åttekantet.

MONTANUS: O, Animal brutum ! Men hør, Jacob, mon der ellers er noen som har latt min kjæreste vite at jeg er hjemkommen?

JACOB: Nei, det tror jeg ikke.

MONTANUS: Så er det best at du springer hen til hr. Jeronimus for å la dem sådant vite.

JACOB: Ja, det kan nok skje, men skal jeg ikke si det til Lisbet først?

MONTANUS: Lisbet, hvem er det?

JACOB: Vet du ikke det, broder, at din festermø heter Lisbet?

MONTANUS: Har din slyngel nu glemt alt det jeg nyligen har lært deg?

JACOB: Du må kalle meg slyngel så meget som du vil, så er jeg dog din broder:

MONTANUS: Hvis du ikke holder din munn, skal jeg profecto slå deg med boken i pannen.

JACOB: Det var ikke smukt å kaste Bibelen etter folk.

MONTANUS: Det er ingen Bibel.

JACOB: Jeg kjenner så sant nok Bibelen. Den boken er jo stor nok til å være Bibelen. Jeg kan nok se at det er verken evangeliebok eller katekismus. Men hva det er eller ikke, så lyder det ille å kaste bøker etter sin broder.

MONTANUS: Hold munn, slyngel!

JACOB: Sådan slyngel som jeg er, tjener dog med mine hender til mine foreldre de penger som du setter til.

MONTANUS: Hvis du ikke tier, skal jeg lemleste deg. (Kaster boken på ham.)

JACOB: Au, au, au!

SCENE 3

Jeppe, Nille, Montanus, Jacob

 

JEPPE: Hva er her for larm?

JACOB: Akk, min broder Rasmus slår meg.

NILLE: Hva vil det, si? Han slår deg vel ikke uten årsak.

MONTANUS: Nei, mor, det er sant. Han kommer hit og bruker en munn mot meg, som om jeg var hans jevnlike.

NILLE: Hvilken pokkers skjelm! Vet du ikke at han er en ære for hele vårt hus? Min hjertens hr. Sønn, I skal ikke regne ham det til, det er en uforstandig tølper.

MONTANUS: Jeg sitter her og spekulerer på viktige saker, som denne importunissimus og audacissimus Juvenis kommer og hindrer meg i. Det er ingen barnelek å ha med disse Transcendentalibus å bestille. Jeg ville ikke at det skulle ha skjedd for to mark.

JEPPE: Akk, vær ikke vred, min hjertens sønn! Det skal aldri skje oftere. Jeg er så bange hr. Sønn har forivret seg, de lærde folk tåler ikke mange støt. Jeg vet at Per Degn ivret seg engang, han kunne ikke forvinne det i tre dager igjen.

MONTANUS: Per Degn, er han lærd?

JEPPE: Ja visst. Så lenge jeg kan minnes, har vi ikke hatt noen degn her i byen som har sunget så vel som han.

MONTANUS: Derfor kan han være meget ulærd.

JEPPE: Han preker også meget skjønt.

MONTANUS: Derfor kan han også være ulærd.

NILLE: Akk, nei, hr. Sønn! Hvorledes kan den være ulærd som preker vel?

MONTANUS: Jo visst, Morlille! Alle ulærde folk preker vel. Ti så som de ikke kan sammenskrive noe av sine egne hoder, så bruker de lånte prekener og lærer utenat brave menns skrifter, som de undertiden ikke forstår selv. Da derimot en lærd mann ikke vil benytte seg av sådant, men vil sammenskrive av sitt eget hode. Tro meg at det er en alminnelig feil her i landet at man dømmer studenters lærdom altfor meget av deres prekener. Men la de karler disputere på godt latin om hvilken materie det skal være: Vil en si at dette bordet er en lysestake, så vil jeg forsvare det. Vil en si at kjøtt eller brød er strå, vil jeg også forsvare det. Det har jeg gjort mang en ærlig gang. Hør, falille, vil I tro at den som drikker vel, er lykksalig?

JEPPE: Jeg tror snarere at han er ulykksalig, ti man kan drikke både forstand og penger bort.

MONTANUS: Jeg vil bevise at han er lykksalig. Qvicunque bene bibit, bene dormit . . . Nei, det er sant, I forstå ikke latin, jeg må si det på dansk. Den som drikker vel, sover gjeme vel, er det ikke sant?

JEPPE: Det er sant nok. Når jeg har en halv rus, sover jeg som en hest.

MONTANUS: Den som sover vel, synder ikke, er ikke det også sant?

JEPPE: Jo, det er sant nok. Så lenge man sover, synder man ikke.

MONTANUS: Den som ikke synder, er lykksalig.

JEPPE: Det er og sant.

MONTANUS: Ergo, den som drikker vel, er lykksalig. Morlille, jeg vil gjøre jer til en sten.

NILLE: Ja, snakk; det er enda mer kunstig.

MONTANUS: Nu skal I få dette å høre: En sten kan ikke fly.

NILLE: Nei; det er visst nok, unntatt man kaster den.

MONTANUS: I kan ikke fly.

NILLE: Det er og sant.

MONTANUS: Ergo er Morlille en sten. (Nille gråter.) Hvorfor gråter Morlille?

NILLE: Akk, jeg er så bange at jeg blir til sten. Mine ben begynner alt å bli kalde.

MONTANUS: Gi jer tilfreds, Morlille! Jeg skal straks gjøre jer til menneske igjen. En sten kan ikke tenke eller tale.

NILLE: Det er sant. Jeg vet ikke om den kan tenke, men tale kan den ikke.

MONTANUS: Morlille kan tale.

NILLE: Ja, gudskjelov, som en stakkars bondekone kan jeg tale.

MONTANUS: Godt. Ergo er Morlille ingen sten.

NILLE: Akk, det gjorde godt, nu kommer jeg meg igjen. Det må sannelig sterke hoder til å studere, jeg vet ikke hvordan deres hjerne kan holde det ut. Jacob, du skal heretter gå din broder til hånde, du har ikke annet å bestille. Fornemmer dine foreldre at du gjør ham noen fortred, da skal du få så mange hugg som ditt liv kan tåle.

MONTANUS: Morlille, jeg ville gjerne venne ham av med den vane å si du til meg. Det er dog ikke anstendig for en bondedreng å dutte en lærd mann. Jeg ville gjerne at han kalte meg Monsieur.

JEPPE: Hør du vel, Jacob. Når du taler til din broder heretter, skal du si Monsør.

MONTANUS: Jeg ville gjerne at degnen ble buden hit i dag, så jeg kunne forsøke hva han duger til.

JACOB: Ja nok, det skal skje:

MONTANUS: Jeg vil imidlertid hen og besøke min kjæreste.

NILLE: Men jeg er bange vi får regn. Jacob kan bære kappen etter Jer.

MONTANUS: Jacob! .

JACOB: Ja, Monsør!

MONTANUS: Kom og bær kappen etter meg, jeg vil litt ut i byen. (Jacob går etter ham med kappen.)

 

SCENE 4

Jeppe, Nille

 

JEPPE: Har vi ikke glede av vår sønn, Nille?

NIILE: Jo visst, der er ingen skilling unyttig spilt på ham.

JEPPE: Nu skal vi i dag få høre hva degnen duger til. Men jeg er bange at han ikke kommer, om han hører at Rasmus Berg er her. Vi er ikke fornødne til å la ham vite det. Vi vil også be ridefogden hit. Han er nok så god å komme, ti han finner smak i vårt øl.

NILLE: Det er så farlig, mann, å traktere ridefogden. Den slags folk må ikke vite vår tilstand.

JEPPE: Jo, så menn må han så. Det er hver mann her i byen bekjent at vi er formuende folk. Når vi svarer våre skatter og landgilde; da kan ridefogden ikke rykke et hår av vårt hode.

NILLE: Akk, hjertens mann, mon det skulle være for silde å la Jacob også studere? Tenk en gang om han kunne bli sådan lærd karl som hans broder, hvilken glede ville det være for deres gamle foreldre!

JEPPE: Nei, kone, det er nok med den ene. Vi må jo ha en hjemme, som kan gå oss til hånde og gjøre vårt arbeid.

NILLE: Akk, ved sådant arbeid kan ikke fortjenes mer enn fra hånden til munnen. Rasmus Berg, som har studert, kan ved sin hjerne utrette mer til nytte for vårt hus i en time enn den annen i et år.

JEPPE: Det må ikke hjelpe, Morlille. Vår åker må dyrkes og vår avling fortsettes. Vi kan aldeles ikke unnvære Jacob. Se, der kommer han tilbake.

SCENE 5

Jacob, Jeppe, Nille

 

JACOB: Ha, ha, ha, ha, ha, ha! Min broder må vel være en meget lærd mann, men også en stor tosse.

NILLE: Din vanartige skjelm! Kaller du din broder en tosse?

JACOB: Jeg vet ikke hva jeg skal kalle sådant, Morlille! Det regner, så det heller ned, og han lar meg gå med kappen på armen etter seg.

JEPPE: Kunne du da ikke ha vært så artig å ha sagt: Monsør, det regner, vil ikke Monsør ta kappen på?

JACOB: Meg synes det være meget underlig, Fallille, at jeg skulle si til den personen som foreldre har kostet så mange penger på å lære visdom og artighet, når det faller sådant regn på ham at han blir våt inntil skjorten: Det regner, Monsør! Vil Han ikke ta kappen på? Han hadde jo ikke behøvd mitt varsel, regnet kunne jo varsle ham derom.

JEPPE: Gikk du da og bar kappen den hele veien på armen?

JACOB: Nei, sannelig gjorde jeg ikke jeg svøpte meg smukt i kappen, og derfor er mine klær ganske tørre. Det forstod jeg bedre, enskjønt jeg ikke har satt så mange penger til på å lære visdom. Jeg begrep straks det, enskjønt jeg kjenner ikke en latinsk bokstav.

JEPPE: Din broder har gått i tanker, som grunnlærde folk gjerne pleier.

JACOB: Ha, ha, drolen splide sådan lærdom.

JEPPE: Ti stille, din slyngel, eller du skal få skam på din munn. Hva vil det si om din broder går således i tanker iblant, når han i mange andre ting kan la se sin visdom og frukten av sine studeringer?

JACOB: Frukten av sine studeringer? Jeg skal fortelle videre hvordan det gikk til på vår reise. Da vi kom til Jeronimuses port, gikk han like til den siden som porthunden stod, som hadde kalfatret hans lærde ben hvis jeg ikke hadde trukket ham til den andre siden. Ti porthunder ser ingen personer an. De skjærer alle folk over en kam som de ikke kjenner, og biter i fleng hvilke ben de får fatt på, enten de er latinske eller greske. Da vi kom inn i gården, går Monsør Rasmus Berg inn i fjøset i tanker, og ropte: Hei, er Jeronimus hjemme? Men kyrne vendte alle rumpen til ham, og ingen, ville svare et ord. Jeg er viss på om noen av dem hadde kunnet tale, de ville ha sagt: Hvilken forbannet tosse må denne karl ikke være!

NILLE: Akk, min hjertens mann, tåler du at han bruker sådan munn?

JEPPE: Jacob! Du skal få en ulykke dersom du taler således mer.

JACOB: Fallille burde heller takke meg, som hjalp ham til rette og brakte ham av fjøset inni stuen. Vil nu Fallille kun ettertenke hvor det ville gå til om sådan karl skulle gjøre en lang reise alene. Ti jeg er viss på at om jeg ikke hadde vært med ham, hadde han ennu stått i fjøset og kikket kyrne i rumpen av lutter lærdom.

JEPPE: Ei, så skal du og få en ulykke på din kåte munn. (Jacob løper og Jeppe etter ham.)

NILLE: Hvilken forbannet skjelm! Jeg har hatt bud etter fogden og degnen, at min sønn kan ha noen å disputere med når han kommer tilbake.

 

(Fra Erasmus Montanus, 1731)

 

Ludvig Holberg

Hvorfor jeg søker
fruentimmer-selskap

Du undrer deg over at jeg, som er ved alder og stedse har vært hengiven til studeringer, finner mer behag uti fruentimmers enn uti menns om"ienizelse. Men du vil enn mer forundre deg når jeg sier at det er just i henseende til mine studeringer at jeg sø ;ker sådant selskap. For å gjøre rede for dette paradoks, må du vite at når jeg er hjemme, er jeg idelig uti et slags arbeid, som forårsaker hodebry, så at jeg går ut alene for å la hjernen ha for nøden hvile. Sådan hvile fåes fornemmelig uti frue-stuer, hvor der forefaller gemenslig, ikke uten jevn snakk, som ingen meditasjon behøver. Og er det derfor at, når jeg har studert meg en hodepine til, jeg ingen heller besøker, enn madame N.N., hvilken forteller meg intet uten hva mat hun har spist den dag, eller hvor mange egg hennes høns har utlagt den uke, eller andre sådanne materier, hvorved hjernen ikke brys eller hodets sener strekkes. Uti menns selskap derimot forefaller diskurser, som forårsaker en hodebry: Der tales gemenslig om rettergang og stats-saker; hvilke materier kan være nyttige, ja også behagelig på visse tider, men ikke når man søker selskap alene for å rekreere sinnet og unne hjernen pauser. Man begynner, så snart første hilsen er avlagt, å forklare meg en sak som den dag er dømt på enten uti rådstuen, eller høyesterett, for å høre min betenkning derover, eller man vikler meg inn uti stats-saker, hvortil enten en ny forordning eller siste posts avis gir anledning; hvilket er likesom å presentere sjakkspill til en som kommer trett ut av sin skriverstue, og bringer ham til å studere på nytt igjen. Det er i den henseende at englendere blant andre ting hvoruti de tilkjennegir deres skjønnsomhet, ikke liker spill som utfordrer meditasjon. Deres Back Game for eksempel, er ikke nær av den vidløftighet som vår Forkeering. Det samme kan sies om andre spill, med haners, bulldogsfektninger, og annet deslike. Le jeu decher, sier de franske, nest pas assez jeu. Det er, sjakkspill og andre av samme betydning, er ikke spill, men et studium. Sådan kan man presentere dem som intet har å bestille, og som av ørkesløshet kan frykte for hjernens forrustelse, men ikke arbeidsomme folk, der uti spill og selskap søker rekreasjon. Man finner derfor at folk av forretninger har beskikket visse timer om dagen, hvoruti de intet vil høre uten uskyldig sladder; og fortelles der at det var i den henseende at Richelieu en time om dagen oppholdt seg uti sådant selskap; ti han fant ikke sin regning ved å entrere uti en metafysisk materie, når han kom trett ut av sitt kabinett. Det var også av den årsak at Sokrates undertiden stimet med sine barn. En annen årsak, hvi jeg heller søker fruentimmer-selskap, er denne: Når jeg kommer i menns selskap, presenteres meg enten et glass vin eller en pipe tobakk, som aldeles ikke er min ragout. Uti fruentimmer-selskap derimot får jeg te, kake og jevnt pølsesnakk; hvilket akkommoderer meg best uti mine ledige timer. Se der har du årsaken til min levemåte heruti.

Ordforklaringer
paradoks: tilsynelatende selvmotsigelse
gemenslig: sedvanlig
meditasjon: her ettertanke
rekreere: her: hvile
Back Game. et terningspill
Forkeering.- et slags brettspill
Richelieu: fransk statsmann og kardinal (1585-1642)
entrere uti: innlate seg med
metafysisk materie: her: filosofisk spørsmål
ragout. her smak
akkommodere: passe

Ludvig Holberg

Om bønder

Jeg taler aldri med bønder uten jeg jo lærer noe av dem; ti de resonnerer ikke uten om solide og maktpåliggende ting, hvorom de vet fullkommen beskjed. Man kan av dem lære, hvorledes jorden skal dyrkes, hester og kveg konserveres, skogene settes i stand, gårder bygges, og en skikkelig økonomi føres. Derforuten profiterer jeg av deres omgjengelse uti språket. Ti jeg lærer av dem gode, gamle danske ord, som uti kjøpstedene er forglemte, og hvoruti enn lærde folk er ukyndige, såsom de er komne av bruk, og ikke finnes uten i våre gamle lovbøker.
    Derforuten er bøndenes tale naturlig og uten affektasjon eller urimelig komplimenter. Når en bonde hilser meg, ønsker han Guds fred, og når han går bort, sier han: Far vel! En kjøpstedmann derimot kaller meg for og bak sin herre, og seg skyldigste tjener, skjønt han ved alle leiligheter bevitner at han er meg aldeles ingen tjeneste skyldig. Spør jeg bonden om nytt, forteller han ikke uten det som han vet, og innskrenker seg uti sin egen landsbys historie, så at, om jeg hører ikkun lite, så får jeg dog noe tilforlatelig å vite.
    Spør jeg kjøpstedmannen om nytt, gir han meg et uttog av de siste aviser, som jeg selv forhen har lest, og fører meg igjennom Tyskland, Ungarn, Tyrkia inntil Persia, ja omstendelig forteller meg ting hvorom han selv ikke vet ringeste beskjed, og som meg er aldeles ikke maktpåliggende å vite. Store kjøpsteder er store sladderskoler, hvor unyttige ting blir omtalt uti et urent og fordervet språk. Kommer jeg der uti et selskap, hører jeg kritikker over en høyeste retts dom, som samme dag er avsagt, hvilken noen roser, andre laster, skjønt ingen rett vet, hvoruti saken har bestått. Kommer jeg uti et annet laug, hører jeg barberere, kannestøpere og spissborgere desidere uti stats-saker, hvorover de selv ikke har minste idé, såsom de intet vet, uten hva en avis-skriver har funnet for godt å binde dem på ermene, og som med neste post erklæres å være løgn.
    Du ser herav hvi jeg har mer behag i å omgås med bønder enn med kjøpstedfolk, og hvi jeg er sosiabel på landet og mis- antrop i staden. Derforuten er atskillige andre ting på landet, som kan fornøye sinnet. Jeg finner behag uti å se jordens grøde fremspire, og innhøstes, å se kyr og får gå likesom i prosesjon til deres samleplasser morgen og aften. Luften og rolighet forårsaker også at min helbred der er litt bedre enn uti staden. Intet inkommoderer meg på landet uten svin og hunder. De førstes selskap plager meg om dagen, og de siste forstyrrer undertiden min hvile om natten, men det er tvende nasjoner, som man må holde noe til gode, i henseende til deres nytte: Ti svinene føder oss, og hundene forsvarer vårt gods og eiendom mot tyver. Hvis du en gang vil besøke meg på landet, skal det være meg kjært, og må du bli der så lenge deg lyster, helst om du, som jeg, uten mat og drikke kan leve av den pure luft.

Ordforklaringer
solid. vesentlig
konservere. ta vare på
protitere. ha utbytte av
affektasjon: tilgjorthet
desidere.- felle dommer, bestemme
binde dem på ermene. innbille dem
sosiable.- omgjengelige
misantrop: her reservert
inkommodere.- forstyrre

Ludvig Holberg

Om vikinger

La oss ikke bryste oss for meget av visse forfedres bedrifter; ti visse av dem er sådanne at, hvis de viser prøver på tapperhet, så gir de derhos immoralitet til kjenne. Gud give at man, istedenfor de gamle nordiske folks fribytteri, kunne vise deres hurtighet uti rettskaffen handel og vandel, og gjøre dem til sådanne sjømenn, som tyrier og fønikere fordum var, så kunne man noenledes unnskylde våre antiqvarii, når de søker å multiplisere deres sjøtog. Just denne bestandige streifen til sjøs, og just disse store sjøtog viser at de nordiske folk ingen omsorg har hatt for deres egne land, og at de har latt åkrer og enger ligge udyrket. Sådant mer unnskyldes hos de norske, der bebodde et klippeaktig og ufruktbart land, enn de danske, hvis jord naturen har distingvert uti fruktbarhet. Så at derfor den berømmelse som legges på våre forfedre formedelst deres bedrifter til sjøs, hvilke gemenlig bestod i å plyndre alle nasjoner i fleng, er like så ille grunnet, som om man nå om stunder ville legge det tartariske folk og arabere til berømmelse at de lar deres egne fruktbare jorder ligge udyrket, og søker å erstatte den fattigdom, som deres egen dovenhet bringer til ved idelige ekskursjoner, ved å plyndre karavaner, og forurolige andres rettmessige handel. Vel er sant, at atskillige andre nasjoner på de tider øvde samme handverk som de gamle danske og norske, ja at ingen skammet seg ved, når han ble adspurt, hvo han var? å svare: Prædo sum; det er: Jeg er en fribytter. Men ingen har øvd den i sådan grad, som de gamle danske og norske; ti oppmuntring til fribytteri var den første artikkel uti de nordiske folks katekisme; og kongene selv tilholdt deres barn å gjøre sådanne tog før enn de hadde fått skjegg på haken, foregivende at det var deres plikt å etterfølge deres berømmelige foreldres fotspor, anseende sådant ikke alene som tillatelige, men endog som ypperlige gjerninger, helst når de delte byttet med deres guder. 
    Dette sier jeg ikke for å sverte våre forfedre; ti de beste nasjoner kan ved vane og ond lærdom forderves; men alene for å erindre våre skribenter at de ikke taler så prektig om bedrifter som man heller burde tie med, item, at de ikke multipliserer sådanne ekspedisjoner, gjør dem større og flere enn de virkelig har vært, og tillegger de nordiske folk atskillig som av andre nasjoner er bedrevet. Jeg for min part bryster meg ikke derav at våre forfedres grumhet har vært innført uti andre nasjoners litanier. Jeg sier heller med poeten:

Excidat ista ætas, nec postera credant secula.

Hvis det gamle nordiske folk hadde kunnet anføre rettmessige årsaker til de øvde fiendtligheter, kunne man holde skribenter deres berømmelser til gode, og anse de gamle skalders lovsanger som oppmuntringer til tapperhet. Men historien viser at de førte krig alene for å føre krig, og uten å gi minste skinn dertil; hvorutover de fortjente mer å lastes enn de gamle grekere, der uti ti år bekriget Troja for et kvinne-menneske av måtelig reputasjon: ti der var dog noe skinn, men her intet. Vil noen forekaste meg at jeg heruti viker fra alle andre skribenters meninger,  og at jeg ikke skriver som en patriot; da svarer jeg dertil: At det  er ikke den første gang jeg går ut av den allfarvei, og at jeg ikke  holder det for en patriots plikt å forsvare sine landsmenns synder; alt hva jeg sier, og mener at man bør si herom, er dette: At  våre forfedres bedrifter bør lastes, men tillikemed admireres; ti  hvis deres stridbarhet hadde vært øvd uti rette tider og på rette  steder, kunne man si at vår Norden har vært mer fruktbar på  heroer og store helter enn noe land; såsom ingensteds kan vises  folk der har latt se så stor forakt for døden. Det er i den henseende og etter den brukelige stil jeg gir tittel av store helter til  Harald Hårfagre, Gange Rolf, Olav Tryggvason, Regner Lothbrok,  Svend Tjugeskjegg. Man ser av deres forunderlige bedrifter og  halsbrekkende aksjoner at de har vært store sjøhaner, og sådanne som i Algerie, Tunis og Tripolis ennå beæres med titler av  berømmelige admiraler, men ikke uti vel innrettede og moraliserte stater, hvor sådant ikke kan ansees som heroismus, og  hvor grumhet skilles fra tapperhet. Dette ser man dog tillikemed  at mange av dem har besittet sådanne egenskaper at hvis de  hadde innfalt i mindre fordervelige tider, og hadde hatt annen  skolegang, de ville ved den rette bruk av deres naturlige kvalteter vært blitt sådanne hvilke man kunne anse som sirater uti  et land.

Ordforklaringer
derhos: dertil, dessuten
immoralitet: umoralskhet
fribytteri: sjørøveri
antiqvarii: her: forfedre
distingvere: utmerke
tartariske folk: eg. tatarisk, middelaiderlig betegnelse på visse folk i asiatiske områder
idelige ekskursjoner: stadige reiser, ferder
itern: likeledes
litani: her: klagesang
excidat ista ... : la hin tid glernmes, så kommende slekter ikke kan tro at den har vært til
reputasjon: rykte
forekaste: bebreide
sirat: pryd (for landet)

Fra Danmarks og Norges Søe-Historie, 1747