www.norskboka.no

Johan Sebastian Welhaven

Digtets ånd

Hva ei med ord kan nevnes

i det rigeste sprog,

det uudsigelige,

skal digtet røbe dog.

 

Av sprogets strenge bygning

av tankeformers bånd,

stiger en frigjort tanke,

og den er digtets ånd.

 

Den boede i sjelen,

før strofens liv ble til,

og sprogets malm er blevet

flydende ved dens ild.

 

Den gjennomtrenger ordet

lig duft, der stiger op

av rosentreets indre

i den åbnede knop.

 

Og skjønt den ei kan preges

i digtets tankerad,

den er dog der tilstede

som duft i rosenblad.

 

 

Glem da den gamle klage,

at ingen kunst formår

at male tankefunken,

hvorav et digt fremstår.

 

Thi hvis den kunde bindes,

og sløres av på prent,

da var i denne skranke

dens liv og virken endt.

 

Den vil med åndens frihed

sveve på ordets klang;

den har i digtets rytmer

en stakket gjennomgang, -

 

en gjennomgang til livet

i leserens bryst;

der vil den vågne atter

i sorrig eller lyst,

 

Og næres og beveges,

og blive lik den ild,

der lå i digtersjelen,

før strofens liv ble til.

 

Kun da bevarer digtet

sin rette tryllemagt;

det uudsigelige

er da i ordet lagt.

 

Betragt den stille lykke,

der gjør en digter varm,

mens ånden i hans sange

svever fra barm til barm.

 

La kun hans rygte heves

mot sky av døgnets vind,

det er dog ei den sande

kvegelse for hans sind.

 

Men når hans tankebilled,

med eller uden ry,

finner et lutret indre,

og fødes der på ny, -

O, bring ham da et budskab

om dette åndens bliv;

thi dermed er der lovet

hans verk et evig liv.

 

(Fra Nyere Digte, 1844)

Johan Sebastian Welhaven

Det tornede tre

Ynder du treet, da må du ei hade

den hvasse torn mellom blomster og blade.

Da treet var ungt med den blødeste hud,

ble den et standset, forkommet skudd;

en torn er en kvist, der har taget skade.

 

Tenk, hva et spirende liv må lide,

hvor mørket ruger og tågerne skride!

Ja, se deg om på den fattige plett,

hvor treet led og blev tornekledt,

og bar dog blomster, duftende, blide.

 

Blant all den glede en vår utfolder,

er tornen et savn, som planten beholder.

Den sier i vekstenes stumme sprog:

«Jeg sårer, men akk, jeg gjemmer dog

en større smerte enn jeg forvolder.»

 

(Fra Nyere Digte, 1844)