www.norskboka.no
Dorothe Engelbretsdotter
Dagen viker og går bort (Aftensalme)
Dagen viker og går bort. Himmelen blir tung og sort.
Solen har oss alt forlatt. Nær oss er den mørke natt.
Våre dager ser sin slutt. Timeglasset renner ut.
Døden oss i hælen går. Evigheten forestår.
At en dag jeg eldre ble, er for meg et minnebrev:
jeg har med min vandringsstav kommet nærmere min
grav.
Kjære sjel, kom det i hu, og bekjenn i dette nu
at du som et Adams barn, henger fast i Satans garn.
Derfor også denne dag ble det fall og nederlag.
Reis deg, gå med bønnen hen til din Gud i himmelen!
Søk med anger nådens sti, vend deg om og rop og si:
Gud, jeg slipper ikke deg før du har velsignet meg.
La din sterke englevakt på mitt leie, Gud, gi akt!
Mine venner og min slekt, ta dem i din varetekt!
Still de sykes hjerteve! Til hver motløs må du se!
Vær de faderløses trøst! Hør de sorgbetyngtes røst!
Trett er kropp og sjel og sinn, men før jeg får slumre inn,
vil jeg i mitt hvilerom ennu tenke meg litt om:
Slik er jordelivet fatt. Alt går mot den lange natt.
Jeg skal blant de dødes tall sove i den mørke dal.
Verden og dens ting forgår. Jeg til herlighet oppstår!
Gud skal ved basuners lyd kalle meg til evig fryd!
(1678)
Dorothe Engelbretsdotter
Lengsel etter det evige liv
O at jeg snart må blive kvitt
fra denne dødelige habitt,
hvormed jeg arme er omgiven,
men som en sønn av Faderen
til fremmed' steder skikkes hen
hvor vide han i verden vanker,
til fedrelandet står hans tanker,
så er det med min reiseferd,
jeg pilegrim er fremmed her
og kjedes ved at leve lenger,
til himmelriket hjertet henger,
mitt verne hjem er oventil,
kom søte død, kom når du vil,
jeg er så trett av grætedalen,
og sukker etter frydesalen.
Kom titt begjærte salig stund,
i hvilken jeg med rolig blund
skal mine øyne sammen lukke,
ifra all verdens sørgesukke,
hvi skulle jeg da fryktsom dø?
Mitt levned er dog kun som hø
der bliver tørt og snart forsvunden,
når timeglasset er utrunden.
Ah, nei jeg vil med takk og pris
fra jorden og til paradis
med hjertelengsel daglig hige,
og døden ei en fotbred vike:
Den pil gjør kun en liten ve
der later seg tilforne se,
så gjør meg døden ringe kvide,
den syndig jordklump bør jo lide.
Kom sjelens kjæreste brudgom,
kom min forløser, vær så from,
la meg i fred hensove rolig
og snart gå ut fra Kedars bolig.
Stat opp, o Gud, rekk meg din hånd,
dra meg med kjærlighetens bånd
til Zions hus i fedrelandet,
jeg stunder etter intet annet,
stat opp, det er på siste fed
se nu min Gud jeg er bered,
at vandre til mitt hvilekammer,
og der forsove all min jammer:
Lukk døren opp, jeg iler hen,
anta din brud, min sjelens venn,
kron henne, o, du ærens konning:
til paradisets arvedronning:
Så fór jeg glad fra denne jord,
min siste ønsk er disse ord:
Gud give meg en salig ende,
la sjelen komme deg til hende!
AMEN, AMEN, Herre, Jesu, Amen!
(1678)
Kedars bolig: bilde på jorda
Zions hus: bilde på himmelen (egentlig det himmelske Jerusalem)
det er på siste fed: det er like før slutten
Dorothe Engelbretsdotter
Når du, o Herre, tukter meg
- Når du, o Herre, tukter meg,
da riset vil jeg kysse,
og verge meg med bønn og skrik,
så ingen skal meg tysse.- Av vanart jeg så ofte tør,
til vrede deg oppegge,
og synden, som seg ikke bør,
er som min kjæledegge.- Bruk ikke vredens skarpe ris,
når du meg her vil nefse,
la det alt skje på Faders vis,
og meg med måte refse.- Så stor er nu min synds talent,
at du meg bør hudflenge,
men regn dog ei min faut så plent,
at retten får sin gjenge.- Din hånd jeg ikke kan unnfly,
jeg usle synderinne,
drog jeg opp til den høye sky,
du visste meg å finne.- Så straff nu her og la meg løs,
slå til med Faders hjerte,
jeg går fordvalt i syndens døs,
ti får du kroppen snerte.- Når barn slett ingen ave får,
så bliver de for kåte,
men når en Fader dennem slår,
da holdes an om nåde.- Gjør riset lint, kvist ei for hardt,
du vedst hva jeg kan tåle,
far ikke frem med grumhets fart,
så jeg skal pinlig skråle.- Ditt ris vil jeg, o Fader kjær,
med mine tårer væte,
det barn dog ille slangen er,
som ei derfor må græte.- Jeg er den ufruktbare gren,
som bær kun ville druer,
og synden tørrer mine ben,
all saft og kraft utsuer.- Min barnerett har jeg forspilt,
er bleven syndens slave,
med henne løp jeg om så vilt,
som en der var av lave.- Derfor, o Fader, gjør du vel,
at du meg her vil temme,
men slå meg ikke slett ihjel,
sperr sjelen ei i klemme.- Bryt ei itu det knuste rør,
som seg på deg forlater,
utslukk og ei det tente hør,
barmhjertighetens Fader.- Du har jo dette nådenavn,
at elske den du tukter,
ta meg forlorne barn i favn,
la riset skaffe frukter.- Men skal det ville kjøds natur,
til lydighet oppvekkes,
da får det under risets kur
nedbøyes og håndknekkes.- Hvo på sitt legem lider tvang,
han lader av at synde,
til himmelrik blant englesang
han gjerne seg vil skynde.Ordfoklaringer:
så ingen skal meg tysse: så ingen skal få meg til å tie
Av vanart. fordi jeg er ond
som seg ikke bør: slik det ikke sømmer seg
nefse: refse; straffe
Så stor er nu min synds talent:så syndig greier jeg å være
hudflenge: denge; slå
faut [fc]: feil; mangel
plent:nøye; fullstendig
at retten får sin gjenge: her: at retten får gjelde fullt ut
fordvalt: bedøvet
ti: her: derfor
ave: her: straff
kåte: ville; utstyrlige
dennem: dem
da holdes an om: da blir det bedt om
grumhet:her: sinne
forspilt: selvforskyldt mistet
henne: den (dvs. synden)
var av lave: her: var gått fra vettet
slett: helt
Bryt ei itu: bryt ikke i stykker
fonlate seg på: stole på; gi seg over til
utslukk og ei:slokk heller ikke
forlorne: fortapte
kjød: kropp
håndknekkes: knekkes
Hvo på sitt legem: den som på sin kropp